Er skolen en motkultur til delingskulturen på Internett?

IKT dominerer i dag barn og unges hverdag. Bruk av teknologi kan være med på å styrke skolens relevans, og gjøre skoledagen mer spennende og innholdsrik. Lærerne har muligheten til å møte elevene og deres fortrolighet med digitale medier på en slik måte at den bygger bro til barnas liv, og til kravene arbeidslivet senere vil stille til dem. Likevel kan det være grunn til å spørre seg om elevene opplever skolens tilnærming til bruk av teknologi som motiverende, eller om den er en motkultur som snarere holder igjen utviklingen deres.

Foto: Karl Jonsson

For å kunne veilede barn og ungdom på en god måte må skolen kjenne litt til utbredelsen teknologien har i samfunnet og hvilke tjenester som brer om seg. Lærerne må våge å være profesjonelle nybegynnere - alene, sammen med kolleger og ikke minst elevene. Vi som er oppvokst med NRK i en kanal på tv skal lære opp YouTube-generasjonen, og da må vi våge oss ut på de nye arenaene og erfare hvordan vi som voksne, med våre erfaringer og faglige ballast, kan dra nytte av tjenestene som finnes på Internett.

De mest populære tjenestene på Internett fantes ikke for bare 4-5 år siden. YouTube, verdens nest største søkemotor, startet opp så sent som i 2005. 1 mrd. videoer streames hvert døgn og mennesker over hele verden deler sin kunnskap med hverandre. Facebook hadde 2700 medlemmer i Norge i januar 2007. I dag er 2,2 mill. nordmenn brukere, hvorav halvparten av disse er innom hver dag. Hadde denne sosiale nettjenesten vært et land ville den vært verdens tredje største, kun slått av Kina og India. Twitter gikk i 2009 fra å være en ubetydelig nettjeneste, til et år senere å være 4 ganger større enn CNN.

Foto: Massimo Regonati

Den mest signifikante endringen de siste årene er at det brukergenererte innholdet har utkonkurrert det profesjonelle aktører produserer. Wikipedia har blitt allemannseie av den enkle grunn at tjenesten er gratis, og at så mange bidrar til en konstant videreutvikling. Fagligheten til fagredaktører kan ikke utkonkurrere mengdene med stoff og presisjonsnivået på brukergenererte og brukerkorrigert innhold. Medier som vil overleve må være toveis, og innby til kommunikasjon, og tjenester som vil vokse må legge til rette for brukergenerert innhold. Hva så med skolen? Fremelskes lærerens kompetanse i formidlingspedagogikk med stramme, lærerstyrte undervisningsopplegg? Eller brukes også mulighetene til å ta i bruk de sosiale nettjenestene som gir elevene anledning til å utvikle seg i et digitalt samspill med andre nettbrukere?

I dag kan lærerens kunnskap utfordres med få tastetrykk på pc-en, eller en iPhone. Time magazine, som hvert år kårer årets mest betydningsfulle person, valgte i 2006 å utrope You (deg) til årets personlighet. Som fagpersoner bør vi anerkjenne kunnskapen som finnes rundt oss og bruke den. Twitter, med sine 145 mill. brukere, kan gi et mer utfyllende svar enn læreren klarer å gi, uten at det trenger å oppfattes som et nederlag. En lærer som skal undervise elever om krig og menneskerettigheter, men selv kun har lest om det, kan løfte frem stemmene til unge mennesker som har opplevd krig på kroppen, og kanskje blogger om det, eller står midt i en konflikt og twitrer om den. 

Dagens elever vokser opp med teknologi rundt seg og bruker den med den største selvfølgelighet. Evnen til å ta teknologien i bruk er beundringsverdig og vil komme arbeidslivet til nytte, men den vil i mange år fremover gi skolene hodebry. Ungdom som er på nett til enhver tid, vil utfordre klasserommets begrensninger og læreres kunnskapsmonopol. På skolene, og hos nasjonale myndigheter, må det tenkes i nye baner når oppgaver og prøver skal utformes. Lærebøkene har allerede slitt i mange år med å holde tritt. Å ikke mestre digitale ferdigheter er som å mangle nøkler. Man vil møte stengte dører. Det finnes ikke mange studieretninger eller yrker i dag som ikke forutsetter digital kompetanse. Derfor må skolene sikre at alle får utviklet sine digitale ferdigheter. I 2009 stagnerte bruken av IKT i ungdomsskolene på landsbasis. Større fokus på fag og resultater kan ha gjort at en del pedagoger fant det tryggest å vende tilbake til trykte medier og formidlingspedagogikk. I videregående skoler ser man store variasjoner i læreres digitale ferdigheter, og deres vilje til å la elevene opparbeide seg digital kompetanse gjennom undervisningen. Dette skjer på tross av at vi har verdens mest ambisiøse læreplaner med tanke på bruk av IKT, og at norsk skole ligger i verdenstoppen når det gjelder tilgang på datautstyr.

Foto: Matt Hamm

Det er særdeles spennende å se hva som kan skje på skoler der fokus flyttes fra pc-dekning og infrastruktur til pedagogisk bruk av IKT og digitalt innhold. Skoler som omfavner bruk av interaktive tavler og pedagogiske ressurser tilpasset disse. Elever bruker med den største selvfølgelighet digitale kamera, datamaskiner med ulike operativsystem og læringsplattform. Bruk av web 2.0 ressurser inngår som en naturlig del av undervisningen, og praten om og bruken av sosiale medier er en del av skolehverdagen. Lærere utvikler ressurser sammen med elevene, og våger å være lærende sammen med dem. Mange av elevene innehar digital kunnskap og digitale ferdigheter som trengs i klasserommet. De nøler ikke med å lære hverandre opp, og har ikke tid til å vente på at læreren skal på kurs, eller skal mestre ulike verktøy godt nok selv til å ta disse i bruk i undervisningen.

Det er gjennom å slippe elevene til foran pc-ene at lærerne kan la elevene få utvikle sine digitale ferdigheter. Skolen må lære dem å bli en del av delingskulturen som finnes på Internett. Alle har noe å bidra med, og hver enkelts stemme har en rett til å bli hørt. Skoler som interesserer seg for barn og unges digitale hverdag, sørger for gjennomtenkt og strukturert bruk av pc og Internett i skolen. Flere elever trives, lærer mer og får en virkelighetsnær opplæring.